Det motsatte av nostalgi
17 May 2008
| Gemini var en virkelig spennede detektime om en mann som kunne gjøre seg usynlig. I den første episoden blir Sam, som er hemmelig agent, utsatt for en mystisk eksplosjon og farlig stråling mens han dykker, når de får ham opp av vannet tror de først at han ikke er i dykkerdrakten, men de oppdager heldigvis at han er der; han har bare blitt usynlig. De greier å lage et armbåndsur til ham som han kan trykke på og slå usynligheten sin av og på, men han kan bare være usynlig i et kvarter hver dag, hvis han er det lenger enn det vil han bli usynlig for alltid, eller dø. Dette er utgangspunktet for mange spennende historier, der det ofte er bare så vidt Sam greier å løse oppdraget sitt uten å være usynlig for lenge. Gemini var noe av det mest spennende som ble vist på TV på 70-tallet. Det var veldig stilig når han var usynlig og alle ønsket seg en slik klokke som de kunne trykke på for å bli usynlige selv. | Gemini Man var sannsynligvis en av de dårligste TV seriene som ble produsert i USA på 70-tallet. Serien var en så stor fiasko at den ble tatt av før halvparten av episodene var sendt. Ben Murphy er virkelig totalt ubrukelig som hovedrolleinnehaver i en actionserie, men han har på ingen måte skylden alene. Premisset for serien er idiotisk, og både manus, regi og klipping er ualminnelig klønete. Biroller og gjesteskuespillerer virker ikke som om de prøver i det hele tatt. Denne serien presterte NRK å kjøpe inn, reklamere for og vise i beste sendetid på fredag kveld. Jeg håper de fikk den billig. NRK holdt seerne for narr hele 70-tallet; monopolsituasjonen gjorde jo at de kunne slippe unna med å vise hva som helst, uten å ta hensyn til hverken kvalitet eller ønsker fra seerne. Alt de viste var selvfølgelig ikke dårlig, men det er åpenabrt at hovedkriteriet for svært mange innkjøpte serier fra utlandet var at prisen skulle være så lav som mulig. Gemini Man er, naturligvis, ikke gitt ut på DVD, men Mystery Science Theater 3000 hadde en episode viet denne kalkunserien; Universal prøvde nemlig også å få igjen litt av pengene de hadde brukt på å produsere makkverket ved å sette sammen to helt urelaterte episoder og vise dem som TV-filmen Riding With Death, og MST3K-episoden er verdt å se, selv om Gemini Man ikke er det. |
Det motsatte av nostalgi | TV | Ingen kommentarer
In the not too distant future…
26 April 2008
Mystery Science Theater 3000 (MST3K): En kort innføring. Og en sterk anbefaling.
MST3K er tidenes beste og morsomste TV-serie. Den ble produsert i USA fra 1988 til 1999. Det ble vist 198 episoder, og serien har fortsatt en ganske stor tilhengerskare. Ca. en fjerdedel av episodene er tilgjengelig på DVD i USA. Sci-Fi channel viste noen episoder i Norge på midten av 90-tallet.
Hver episode er på ca 90 minutter, og består stort sett av at det blir vist en – vanligivs svært dårlig – film mens hovedpersonene vises i silhuett foran lerretet mens de gjør narr av den.
Rammefortellingen, som presenteres i tittelsangen, er at gale vitenskapsmenn holder vaktmesteren sin fanget på en romstasjon, som ledd i et eksperiment for å finne ut hvor mye dårlig film et menneske kan tåle å se. Vaktmesteren Joel, han blir i sesong 5 erstattet av Mike, har bygd roboter, de viktigste er Tom Servo og Crow, for å holde seg med selskap. Og han ser filmene sammen med de to robotene. Når det er pause i filmen er det sketsjer – som ofte har noe med filmen å gjøre – i cockpiten på romstasjonen (SOL: The Satellite of Love) og i de gale vitenskapsmennenes laboratorium (Gizmonic Insitiute, Deep 13). I senere sesonger endrer rammehistorien seg, og blir forsåvidt mindre koherent.
MST3K er, i tillegg til å være ustyrtelig morsomt, ganske krevende. Handlingen ligger på tre separate plan;
I tillegg har showet en barnetvaktig nostalgisk effekt, siden den handler om en person som omgås og snakker med «dukker».
Det kan ta litt tid å komme inn i konseptet og humoren i Mystery Science Theater 3000, men det er verdt bryet. Det kan også være verdt å gi det en sjanse til, selv om den første episoden man ser ikke skulle falle i smak; filmene som blir vist, og dermed humoren, varierer ganske mye.
Forslag til episoder å begynne med, basert på at jeg syns de er veldig morsomme, og at de er tilgjengelig på frittstående DVD-utgivelser:
For en imponerende grundig gjennomgang av alle episodene anbefales: War of the Colossal Fan Guide.
In the not too distant future… | TV | 4 kommentarer
Fremtiden er her omsider
16 April 2008
Hvor er de flyvende bilene? Robotene som gjør det kjedelige arbeidet for oss? Nanomaskinene som holder oss friske i flere hundre år? Sørgelig fraværende.
Men til spørsmålet «Hvor er dingsene fra Star Trek?» kan vi omsider svare mer positivt:
Det var slik fremtiden så ut. Den er her nå! Jeg var ikke spesielt tidlig ute, og har bare hatt en iPhone i noen få dager, men jeg er ganske sikker på at dette er den mest fantastiske dingsen jeg noen gang har tatt i.
Og ikke bare er den fantastisk, men den har, selv om den jo er ganske dyr, faktisk en svært overkommelig pris hvis man først skal ha en avansert telefon. Det har fått meg til å tenke på Andy Warhols utsagn om USA:
What’s great about this country is that America started the tradition where the richest consumers buy essentially the same things as the poorest. You can be watching TV and see Coca-Cola, and you know that the President drinks Coke, Liz Taylor drinks Coke, and just think, you can drink Coke, too. A Coke is a Coke and no amount of money can get you a better Coke than the one the bum on the corner is drinking. All the Cokes are the same and all the Cokes are good. Liz Taylor knows it, the President knows it, the bum knows it, and you know it…
Nå koster riktignok en iPhone fortsatt en del mer enn en boks Cola, men prisen på slikt går bare en vei, og den går raskt nedover. (For å holde oss i The Reality Distortion Field; en annen fantastisk dings: iPod Shuffle koster bare $50 nå).
Denne delen av fremtiden har forhåpentligvis kommet for å bli.
Fremtiden er her omsider | HUlterTilbuLter | 3 kommentarer
The Fountain
18 March 2007
Darren Aronofsky, The Fountain
Det mest imponerende jeg har sett på kino på lenge.
Filmen har ikke tradisjonell narrativ struktur, og er således vesentlig mer krevende enn det meste som blir vist på på vanlig kino. Jeg tror det er hovedgrunnen til at den har fått ganske mye negativ omtale; den lar seg ikke enkelt redusere til en roman eller en novelle, og jeg syns kanskje den minner mer om lyrikk i oppbygningen. Og den fortjener mye bedre omtale enn den har fått.
Filmen omhandler livet, døden og kjærligheten, og det er, som i Aronofskys tidligere filmer, Pi og Requiem for a Dream, ikke noe å utsette på ambisjonsnivået.
Hugh Jackman spiller de tre hovedrollene i filmen: en conquistador som leter etter Edens hage og Livets tre for dronning Isabel, en kreftforsker som forsøker å finne en kur for sin kjæres hjernesvulst, en reisende i en udefinert fremtid, som sammen med et magisk tre nærmer seg Mayaenes underverden, Xibalba, i stjernebildet Orion.
De tre historiene er vevd sammen på en imponerende måte, og visuelt er filmen en nytelse. Den ga meg en følelse av vertigo i flere sekvenser, både som følge av kameraføring og fordi Arronofsky napper grunnen narrativet hviler på vekk under tilskueren. Han bruker brede penselstrøk, og smører symbolikken så tykt på at den renner av lerretet.
Denne filmen kommer, i likhet med Kubricks 2001: A Space Oddysey og Lynchs Eraserhead fortsatt til å bli sett om 40 år. Mitt råd: Benytt sjansen mens den går på kino nå. Dette til tross for at Ole Disens teksting som vanlig er uakseptablet dårlig (hvis du behersker nok engelsk, prøv å unngå å lese den), og at risikoen for at publikum ikke oppfører seg pent absolutt er til stede.
The Fountain | Film | 1 kommentar
Wolfmother
19 February 2007
Sentrum Scene, Oslo, 18. februar 2007
Wolfmother, fra Australia; Andrew Stockdale (vokal/gitar), Chris Ross (bass/keyboard) og Myles Heskett (trommer). De har gitt ut ett album: Wolfmother (2006). De spiller heavyrock slik det ble gjort tidlig på 70-tallet.
Den forrige heavy-konserten av betydning jeg så var med Metallica i 1989. Wolfmother på Sentrum Scene var bedre.
De begynte kanskje litt forutsigbart, med fremføring som lå veldig tett opp til albumet, men det tok seg ganske raskt kraftig opp. De spilte veldig bra, og det var ingenting å utsette på den musikalske innsatsen til tross for at Chris Ross hadde skadet foten og spilte hele konserten sittende på orgelkrakken.
Det var få dødpunkter i settet, som stort sett bestod av alle sangene fra debutalbumet, og varte i 90 minutter.
Fremføringen hadde mer humor i enn jeg hadde fryktet etter bare å ha hørt platen. Selv om bandet åpenbart tar 1971 på alvor var det lite pompøsitet å spore. Hendrix og Townshend fakter ble brukt med humor, og gitarist Stockdale spilte White Unicorn iført en, nylig mottatt, sort BH over vesten. Det var forøvrig flere som ropte Guitar Hero, da Stockdale gjorde en lang intro til Woman på en sort og hvit Gibson SG.
For sikkerhets skyld spilte de Led Zeppelins Communciation Breakdown mellom Colossal og Joker and The Thief til slutt.
These go to eleven!
Wolfmother | Musikk | Ingen kommentarer
Formørkelse
4 April 2006
I Side, Tyrkia, 29. mars 2006 klokken 13.54.59 ble solen totalt formørket av månen, og forble borte i 3 minutter og 45 sekunder.
Jeg kan ikke tenke meg noe mer spektakulært naturfenomen.
En total solformørkelse overgår alt annet jeg har sett. Jeg tviler på at den lar seg beskrive fullt ut med ord, bilder eller på film.
Begynn planleggingen for å oppleve en nå! Dette er et godt utgangspunkt: NASA - Eclipse Home Page
Formørkelse | HUlterTilbuLter | Ingen kommentarer
Tidenes beste episode
9 October 2005
Den nye Doctor Who-serien med Christopher Eccleston som Doktoren, og Billie Piper som assistenten Rose, bør ingen gå glipp av. Den fins å få kjøpt på DVD, og NRK2 har nylig begynt å vise den. Serien er dessverre noe ujevn, og plages av litt for mye lavpannet humor i enkelte episoder, men de beste episodene er blant det beste som noensinne er laget, ikke bare av Doctor Who, men for fjernsyn.
Alle som var til stede vet at det norske folk i flere tiår ble holdt for narr av NRK. Dette gjaldt alle typer fjernsynsproduksjon. For å begrense oss til det fantastiske: Vi fikk aldri se Doctor Who, vi fikk aldri se Star Trek. Hadde det ikke vært for konkurranse på fjernsynsmarkedet, hadde vi vel aldri fått se X-Files eller Buffy The Vampire Slayer heller. Vi fikk Gemini Man. Min generasjon har derfor skremmende lite erfaring med god TV fra oppveksten, og selv om det er for lite og for sent, er det naturligvis bra at NRK2 omsider viser Doctor Who.
Blant de beste episodene i sesongen:
12. Bad Wolf; glimrende TV-parodier.
3. The Unquiet Dead; en spøkelseshistorie.
9. The Empty Child; kanskje det skumleste jeg noensinne har sett. (Bonus: Billie Piper i Union Jack t-shirt under blitzen i London.)
og episode 6. Dalek
The TARDIS, med Doktoren og Rose ombord, ankommer en bunker under ørkenen i Utah i nær fremtid.
I bunkeren fins en stor samling utenomjordiske gjenstander. Deriblant en hardt skadd Dalek.
Mer av handlingen skal ikke avsløres. For mye er egentlig avslørt i episodetittelen.
Jeg er blant dem som aldri helt har forstått hvorfor britiske barn gjemte seg bak sofaen for skumle Daleks. De ser jo ut som klønete, komiske, forvokste pepperbøsser. Etter å ha sett Dalek er denne mangelen på innsikt utryddet.
Dette er en episode jeg håper barna som ser den husker når de blir voksne og skal bli, eller stemme på, statsministre eller presidenter. Dette er en episode jeg håper de husker når de blir voksne og må ta de umulige valgene i møte med krigshissende politikere, religiøse fanatikere og terrorister.
“Wer mit Ungeheuern kämpft, mag zusehn, daß er nicht dabei zum Ungeheuer wird. Und wenn du lange in einen Abgrund blickst, blickt der Abgrund auch in dich hinein.”
Friedrich Nietzsche
Tidenes beste episode | TV | 1 kommentar
Tidenes verste episode
1 October 2005
Sesong 2 av Lost hadde premiere i forrige uke. Den første episoden var ikke akkurat noen klassiker, men den var vel iallefall i stand til å holde de fleste seerne våkne. De som så den andre episoden løp derimot en ikke ubetydelig risko for å pådra seg galopperende somnambulisme. Man kan forstå (selv om man misliker det) at det brukes tid på å gjenta ting fra forrige sesong, men det burde strengt tatt ikke være nødvendig å repetere hele forrige episode. Det er greit å finne på etter hvert og å presentere mystiske spor og hendelser som aldri vil få noen tilfredstillende forklaring. The X-Files viste jo at man kan lage god underholdning i årevis på den måten. Det som ikke er greit, er å være kjedelig.
TV Norge skal visstnok vise begge disse episodene den 26. oktober. Man kan trygt slå av etter første del.
Neste gang (om en helt annen serie): Tidenes beste episode.
Tidenes verste episode | TV | Ingen kommentarer
Not A Flying Toy
30 August 2005
“A pretentious blog” by Jørund Rian.
Not A Flying Toy | Meta | 1 kommentar
